Den moderne fysikks erkjennelser -
et tankegrunnlag for framtida?

I dag har vitenskapen tatt mye av religionens plass. Naturvitenskapens tankemodeller er overført til mange andre områder av samfunnet. Dette gjelder også hva slags metoder vi bruker til å undersøke, analysere og forstå virkeligheten. Et eksempel er naturvitenskapens måle- og undersøkelsesmetoder som er tatt i bruk i fag som økonomi, psykologi, sosiologi og politikk.

Den naturvitenskapelige virkelighetsoppfatning som preger mye av vårt samfunn i dag, ble delvis forlatt av fysikken i tyve- og tredveårene. Dagens fysikk baserer seg på en annen måte å forstå virkeligheten på. Mange fysikere har vært oppmerksom på at resultatene fra deres vitenskap også har store erkjennelsesmessige konsekvenser på mange andre områder. Mange har også forsøkt å formidle denne forståelsen til mennesker utenfor fysikernes egne rekker. Et eksempel er den store fysiker Max Borns (1961) bok "Fysikk og politikk". Det store gjennombruddet for populariseringen av fysikkens erkjennelse kom med Fridtjof Capras ( 1975) bok "The Tao of Physics" (Fysikkens vei). Capra viste at fysikkens "nye" verdensbilde var i overensstemmelse med det gamle verdensbilde i gamle religiøse skrifter som hinduenes Vedaskrifter. I 1982 kom Capra med en oppfølger, boka "The turning point" (Vendepunktet) som trakk samfunnsmessige konsekvenser av de nye erkjennelsene. Paul Davies kom i 1983 med boka "God and the New Physics" (Gud og den nye fysikken). Davies mener at vitenskapen i dag kan gi en like sikker vei til en gudstro som religionen kan. I innledningen av sin bok siterer han Albert Einstein:

Religion uten vitenskap er blind.

Vitenskap uten religion er lam.

Det er derfor i dag liten tvil om at fysikken igjen har sluttet kjeden med religionen og religiøs filosofi. Andre eksempler er bøkene til den originale tenker og fysiker David Bohm (1983, 1984, 1987 og 1989).

Tankene og ideene fra "den nye fysikken" går nå som en farsott gjennom mange fagområder. Poulsen studerte 18 skandinaviske suksessbedrifter og presenterte i 1987 resultatet i boka "Den samstemte bedrift". Poulsen mener at det er nødvendig med (og at det er i ferd med å skje) et paradigmeskifte innen organisasjon og ledelse. Han mener at dette skiftet er knyttet til erkjennelsene i fysikken, dvs. fra relativitetsteorien og kvantemekanikken. I 1992 kom boka "Leadership and the New Science" (Lederskap og den nye vitenskapen) av Margaret J. Wheatley. Den tok skrittet fullt ut og forsøkte å lage en ny forståelse av lederskap basert på fysikkens nåværende verdensbilde. Boka ble av mange omtalt som en av de mest betydningsfulle bøker som er skrevet innen lederskap.

Det er derfor ingen tvil om at fysikkens "nye" verdensbilde vil virke inn også på framtidas lederskap. En del av erkjennelsene har også direkte betydning for viktige etiske problemstillinger. Vi skal derfor se nærmere på hva disse erkjennelsene fra fysikken går ut på.

Fysikken har gitt erkjennelsesmessige resultater som påvirker vår oppfatning, forståelse og erkjennelse også av den daglige virkelighet vi selv opplever. Nå vil det for folk flest i praksis være umulig å sette seg inn i disse delene av fysikken. Dette fordi det krever omfattende kunnskaper i matematikk og flere års studier i fysikk.

Det er likevel ikke så vanskelig å forstå det virkelighetsbilde fysikken nå har kommet fram til. Dette fordi dette er mer i overensstemmelse med hvordan vi selv opplever og forstår den virkelighet vi lever i. Gjennom mer enn hundre år har menneskene i vår kultur, i opplysnings-tidens ånd, blitt påtvunget en virkelighetsoppfatning som ikke har stemt overens med det de selv har opplevd. "Vitenskapens" og skoleboklærdommens virkelighet har blitt gjort til autorisert kunnskap som har blitt like autoritært påtvunget som religiøse trossetninger ble tidligere.

Den nye fysikken er mer i overensstemmelse med vanlig oppfatning og de erkjennelser som menneskeheten har hatt i årtusener i vår og andre kulturer.

I motsetning til det inntrykk mange gir, kan ikke fysikken gi oss et nytt og bedre verdensbilde som er autorisert av moderne vitenskap. Alt den har gjort, er å vise at den gamle fysikkens oppfatning av virkeligheten ikke alltid er riktig. Den nye fysikken gir derfor det samme resultatet som den gamle i de fleste tilfeller, men ikke i alle. Og unntakene kan være meget viktige.

Fysikken har derfor vist at de virkelighetsoppfatninger som er basert på den gamle fysikken, ikke lenger kan begrunnes ut fra fysikkens vitenskapelige resultater. Et resultat er derfor at vi ikke uten videre kan overføre takegangen, tankemodellene og erkjennelsene fra et fagområde som fysikken til andre fagområder. Dette gjelder også for den nye fysikken. Det er like galt å overføre dens resultater kritikkløst som det er å overføre den gamles. De nye vitenskapelige kunnskaper vil være et like dårlig religionssubstitutt som de gamle.

Det den nye fysikken kan gjøre, er å få oss til å stille spørsmål til autoriserte sannheter og til å gi analogier som kan gi fruktbare tilnærminger også i fag som ledelse og etikk. Vi skal derfor vise hvordan fysikkens erkjennelser kan brukes til å stille slike spørsmål. Men vi bør være forsiktige, fordi slike analogier like lett kan tilsløre som de kan klargjøre.

Framstillingen av relativitetsteorien baserer seg i hovedsak på Einstein (1953) og Møller (1972). Framstillingen av kvantemekanikken baserer seg i hovedsak på Dirac (1967) og Davydov (1969). Jeg har også brukt Daves (1989) som gir en mer populær framstilling av den nye fysikken, bl.a. kaosteori og selvorganisering av systemer langt fra likevekt.

Et av de store sjokkene i fysikken var at lyset både er en partikkel og en bølge. Før kvantemekanikkens tid var partikler og bølger noe helt forskjellig.

Ut fra våre vanlige sanseopplevelser kan partikler være steiner, støvkorn eller andre vel avgrensede gjenstander. Vi kan også forestille oss små partikler vi ikke kan se, som luftmolekyler, atomer og elektroner.

Bølger derimot, var noe helt annet. Det var en form for bevegelse som kan forekomme i væsker som vann. Vi kan også forestille oss bølger i luft (lydbølger) fordi vi kan måle at disse oppfører seg på lignende måte som bølger i vann. Partiklene (som vann- eller luftmolekyler) kunne derfor delta i en bølgebevegelse, men de var ikke selv bølger.

Fysikkens resultater viste ubønnhørlig at lyset både var en partikkel og en bølge. Det var derfor ingen vei utenom å godta dette, selv om det stred mot alle fornuft. I dag pleier vi å si at lyset både har partikkelnatur og bølgenatur. Med det mener vi at lyset i visse sammenhenger opptrer som en partikkel og i andre som en bølge. Om det viser den ene eller annen egenskap, avhenger av hvordan vi observerer det.

Analogiene til livet ellers er mange.

- Et menneske er ikke enten godt eller ondt, men begge deler. Det betyr at det har begge egenskaper i seg og at de kan komme fram i forskjellige situasjoner. Om vi ser den ene eller andre egenskap, kan også avhenge av hvordan vi ser.

- En ide er ikke nødvendigvis god eller dårlig. Den kan ha gode og dårlige sider. Hvilke vi ser og bruker, avhenger også av hvordan vi ser på ideen og hva vi gjør med den.

- I en konkurranse eller en forhandlingssituasjon er det ikke bare å vinne eller å tape. Vi kan også ha løsninger som inneholder både tap og vinning, både for oss selv og den andre part.

- Et gammelt ordtak som inneholder denne kunnskap er: Skjønnhet er i øynene til den som ser.

Denne erkjennelsen fra fysikken gir derfor følgende råd:

- Prøv å se saken fra flere sider.

- Selv om det er klare motsetninger på overflaten, se om de kan forenes.

- Motsetninger som synes uforenlige kan likevel være forenlige.

Mange av den nye fysikkens resultater viste at virkeligheten var helt annerledes enn det vi trodde ut fra tidligere erfaringer. Dette til tross for at vår tidligere oppfatning var basert på mange og nøyaktige observasjoner som ikke kunne være gale. Det var bare slik at det fantes situasjoner som vi ikke hadde erfaringer med fra den gamle fysikken.

Et eksempel er relativitetsteoriens resultater. Denne viser at en klokke som beveger seg, går saktere enn en som er i ro. Den viser også at en meterstav ser kortere ut for en som beveger seg i forhold til denne, enn en som er i ro. Dette er fullstendig uforståelig ut fra den gamle fysikken. Det kan rett og slett ikke være sant. Men nå viser den nye fysikken at det likevel er slik. Det er i dag ingen tvil om at relativitetsteorien her har rett.

Fysikken viser oss her at ting kan være helt annerledes enn det vi etter våre tidligere erfaringer skulle tro. Dette er åpenbart en erkjennelse det kan være verdt å ta med seg på mange områder i livet. Denne erkjennelsen har også sine åpenbare konsekvenser i det daglige liv. Den maner til ydmykhet overfor den virkelighet vi lever i. Vi har vel alle opplevd at ting ikke har vært slik vi først trodde. Eksempler er:

- Et menneske kan være annerledes enn det førsteinntrykket sier.

- En tilsynelatende umulig ide kan være bra når vi ser den på en annen måte.

- Etter som vi lærer mer om organisasjoner og ledelse, ser vi at mye er annerledes enn det vi skulle tro etter våre tidligere erfaringer.

- De store endringene vi går igjennom gjør at vi må forholde oss til en ny virkelighet som vi ikke kan forstå ut fra våre tidligere erfaringer.

I den gamle fysikken kunne det som skjedde med et system i prinsippet forutsies med hundre prosent sikkerhet hvis vi kjente hvilken tilstand systemet befant seg i, og hvilke påvirkninger det ble utsatt for. I teorien skulle det derfor være mulig å regne ut hvordan alt i universet ville utvikle seg, hvis vi bare hadde alle opplysninger. Et eksempel på dette er at vi skulle kunne beregne nøyaktig hvor et elektron i bevegelse ville ende opp. I den gamle fysikken skulle vi også med fullstendig nøyktighet kunne bestemme hvor dette elektronet befant seg og hvilken hastighet det hadde. Dette tilsvarer at hvis vi vet en bils hastighet og hvor den er, så skal vi også kunne regne ut hvor den er kommet om en viss tid (jf. barneskolens regnestykker).

Kvantemekanikken viste at det nok ikke er slik på det atomære nivå. For det første kan vi ikke bestemme både sted og hastighet med fullstendig nøyaktighet. Hvis vi vet nøyaktig hvilken hastighet et elektron har, kan vi ikke finne ut hvor det er. I tillegg er det slik at vi ofte bare kan beregne sannsynligheter for at noe skal skje, ikke helt sikkert hva som skjer.

Disse resultatene virket også helt umulige ut fra den gamle fysikken. Men nye eksperimenter viste at det likevel er slik virkeligheten er. Fysikerne måtte derfor bare gi seg. Det de trodde var helt sikkert ut fra sine tidligere erfaringer og det som tidligere var vitenskapelig bevist, var likevel ikke riktig.

Fysikkens råd er derfor at vi ikke kan vite med sikkerhet hva som kommer til å skje. Vi bør derfor lære oss å leve med usikkerhet, også der vi gjerne skulle vært sikre. Og med uvitenhet også der vi gjerne skulle vært vitende. Når intet kan forutses med absolutt sikkerhet selv på det atomære nivå, er det liten grunn til å tro at det kan gjøres når det gjelder mennesker og organisasjoner.

Et annet resultat av kvantemekanikken er at en observasjon påvirker det som blir observert. Virkeligheten oppfattes som tilstander som vi ikke kan observere direkte. De blir virkelige først nå de observeres. Den virkelighet vi observerer er derfor en slags projeksjon av det vi observerer, inn på oss selv. Denne virkelighet eksisterer bare via denne projeksjonen og er derfor et uttrykk for og avhengig av både det som observeres og den som observerer.

Igjen er dette noe som i utgangspunktet er helt uforståelig. Men fysikken viser igjen at det er nå engang slik det er.

Dette er en variant av Platons berømte lignelse om fangen i hulen. I sin bok "Republikken" sammenligner han vår oppfatning av virkeligheten med en fange som lever i en hule. Fangen er lenket slik at han bare kan se inn mot huleveggen. Bak ham, på utsiden av hulen, er et bål. Når folk og dyr passerer mellom bålet og hulen, ser fangen skyggene deres på huleveggen. Virkeligheten viser seg derfor via projeksjonen av skyggene inn på huleveggen, som er det fangen kan observere ved hjelp av. Fangen som aldri har sett noe annet, tror at det han ser er, virkeligheten.

Disse erkjennelsene fra fysikken er nok lettere å forstå i dagliglivet. Vi har vel alle opplevd at hvordan vi oppfatter noe, kan avhenge av hvilket humør vi er i. Er vi trøtte og sure kan vi oppfatte det andre sier og gjør på andre måter enn når vi er opplagte og glade og fornøyde. Hvordan vi oppfatter noe er også avhengig av våre tidligere erfaringer.

Menneskets evne til å huske sitt eget liv kan gi oss mange eksempler. Hvis vi tenker tilbake hvordan vi oppfattet ting for fem, ti eller tyve år siden, vil vi se at vår virkelighetsoppfatning kan ha endret seg på mange områder. Fysikkens og livets råd er derfor å ta hensyn til at det vi i dag oppfatter som helt sikkert, ikke alltid vil se like sikkert ut når vi har erfart og forstått mer. Rådet er også å ta hensyn til at det vi ser, bare er en del av virkeligheten.

En konsekvens av de samme erkjennelsene i fysikken, er at det ikke er noe klart skille mellom det som observeres og den som observerer. Når vi observerer noe, påvirker vi både den som observerer og det som observeres.

Eksemplene over viser hvordan vår observasjon, oppfatning og opplevelse av et annet menneske eller en sak, også er avhengig av oss selv. Talmud uttrykker det slik: Det jeg ser er ikke det der er, men det jeg er.

Dette prinsippet er nedfelt i mange religioner og også i våre daglige erfaringer. Når vi gjør noe mot et annet menneske som påvirker dette, vil vi også påvirke oss selv. Et eksempel er det lille barnet som med tydelig glede gir sin mor en avblomstret løvetann i den tro at det er en fin blomst. Moren kan også oppfatte dette som en fin blomst fordi hun gleder seg over barnets glede ved å gi henne blomsten. Vi kan spørre hvem som gir hvem en gave? Og hva gaven egentlig er?

En av hovederkjennelsene fra fysikken er derfor at verden ikke er delt i atskilte og uavhengige deler, men at det er samvirke og avhengighet.

Ut fra den tidligere forståelsen kunne det også være avhengighet og helhet. Forskjellen mellom tidligere og moderne forståelser av en organisasjon kan illustrere forskjellen mellom den gamle og den nye fysikks forståelse. I den gamle organisasjonsforståelsen var organisasjonen å ligne med en maskin, og hver enkelt ansatt å ligne med en maskindel. En maskin vil fungere på samme måte hvis en maskindel skiftes ut med en annen som gjør samme arbeidsoppgave. På tilsvarende måte skulle en organisasjon fungere på samme måte om en ansatt ble skiftet ut med en annen som utførte samme arbeidsoppgaver. I virkeligheten er det ikke slik. Det enkelte mennesker påvirker de andre på mange måter som ikke er direkte knyttet til arbeidsoppgavene. De som har med vedkommende å gjøre, kan fungere helt forskjellig om han er sur og ondskapsfull eller om han er blid og godhjertet.

Dette betyr at naturvitenskapen ikke gir grunnlag for den mekanistiske oppdeling av samfunnet og organisasjoner som mange fremdeles bruker. Dagens naturvitenskapelige virkelighetsforståelse vil heller gi grunnlag for modeller som ser på organisasjoner og hele samfunn som mer organiske systemer der de forskjellige delene er avhengige av og påvirker hverandre både på kjente og ukjente måter.

Ut fra en slik forståelse vil det bli klarere at det er til de flestes fordel å bidra til andres framgang.

Ifølge fysikken skulle systemers utvikling bestemmes av de krefter som råder mellom delene av systemet. En liten endring i utgangspunktet skulle vanligvis gi en liten endring i resultatet. I den seinere tid har det vist seg at store systemer kan vise selvorganiseringsfenomener som tidligere ikke kunne forklares vha. de grunnleggende krefter som påvirket systemet. Orden (mønstre) oppsto på et nivå som var mange ganger større enn kreftenes rekkevidde. Eksempler er turbulensmønstrene i røyk og isrosene på vinduer. De nye mønstre følger egentlig av de kjente kreftene, men har tidligere vært vanskelige å forutse og beregne. Dette fordi de er en følge av så mange små påvirkninger at vi tidligere ikke har vært i stand til å beregne det.

Dette har appellert til menneskenes dypeste behov for orden og mening. Vitenskapen har her nærmest vist at det finnes en vakker orden på et annet plan (i større målestokk), selv om det kan se helt uforståelig og uforklarlig ut på det lokale nivå vi kan observere og se.

Rent vitenskapelig kan dette resultatet overføres direkte til vår forståelse av menneskelige systemer. Dette fordi det har med sammenhengen mellom lokale krefter og ikke-lokale resultater. Det er det samme som skjer med organisasjoner og hele samfunn. Pga. forholdet mellom de enkelte deler (de enkelte mennesker) kan hele organisasjonen utvikle seg på helt bestemte måter som følger av disse forholdene, men som likevel ikke er lette å forutsi. Dette er også i overensstemmelse med moderne organisasjonsteori som tar hensyn til at organisasjoner er meget komplekse kulturelle systemer. En organisasjon er derfor et resultat av så mange forskjellige kontakter mellom mennesker at den ikke kan beskrives, utvikles og styres ut fra enkle forståelsesmodeller. Vi trenger derfor overordnede prinsipper eller styringsmidler som kan få mange små deler til å virke sammen. Visjoner og verdistyring er slike hjelpemidler.

Dette resultatet fra moderne naturvitenskap bekrefter derfor at lederskap først og fremst er en prosess som kan styres via visjoner og verdier, dvs. via etikk.

Det er i dag mange og entusiastiske forsøk på å vise hvilke konsekvenser den nye vitenskapen har for alle områder av samfunnet. Som fysiker gleder jeg meg selvsagt over dette. Dessverre (eller heldigvis) kan ikke fysikken gi de svar som mange håper på. Fysikken har faktisk vist at vi ikke alltid kan analogslutte fra et område til et annet, eller overføre analysemetoder og tankemodeller. Den har også vist at logikk og tidligere erfaringer ikke alltid kan brukes i nye og annerledes situasjoner, men at vi må gjøre nye erfaringer og lage en ny forståelse. Dette betyr at å lære av nye situasjoner, vel så mye er å avlære våre tidligere erfaringer og teorier, som å lære nye. For omtrent hundre år siden ga Sherlock Holmes følgende råd til Watson: "Det er en stor feil å lage teorien før en har nok opplysninger. En vil da begynne å vri fakta slik at de passer til teoriene, istedenfor å tilpasse teorien til fakta."

Alt den nye fysikken gir andre fagområder, inkludert etikk og lederskap, er derfor råd om å:

- være ydmyk i forhold til sitt fag

- være forsiktig med å trekke for sikre slutninger

- være åpen for at virkeligheten er annerledes enn det den ser ut til

- være åpen for at den virkelighetsoppfatning og de kunnskaper som er nedfelt i menneskehetens gamle kunnskaper (religioner, filosofier, sagn og legender) kan inneholde mye visdom og innsikt som fremdeles er like aktuelle

- være forsiktig med å tro på moderne vitenskap som det skulle være religiøse sannheter

- være oppmerksom på at logikk og tidligere erfaringer ikke alltid holder i nye situasjoner. Du må lære av erfaringene knyttet til den nye situasjonen

- tro på dine egne erfaringer og opplevelser framfor vitenskapen

- bruke ledelsesformer som kan gi en overordnet styring samtidig som de kan påvirke også de enkelte handlinger. Denne artikkelens budskap er at etikk kan gjøre dette.

Tradisjonelt oppfattet mange det slik at en familiegård ikke alene tilhørte den som var eier i øyeblikket, men til slekta, dvs. både de foregående og de kommende generasjoner. En skulle overlate gården i minst like god stand til den som overtok, som en selv hadde mottatt den. En slik tankegang er igjen begynt å dukke opp. Mange mener at vi bør overlate jorda i brukbar stand til de kommende generasjoner. Det betyr å ikke utplyndre og ødelegge den for å høste mest mulig i vår tid. Generasjonsregnskap som bl.a. viser hva en generasjon mottar fra den forrige og gir videre til den neste, kan i dag tas opp på alvor også i den politiske debatt. Langtidsperspektiv er igjen i ferd med å bli noe mer enn å tenke tre, fem eller ti år framover.

Den som har makt, har også en moralsk plikt til å bruke makten på en god måte og til å skaffe seg kunnskaper om mulige resultater av maktutøvelsen. Når mennesker har makt til å ødelegge livsgrunnlaget for kommende generasjoner, har de også plikt til å skaffe seg kunnskaper og innsikt som gjør at de kan unngå dette. Som det sies i Håvamål: Makta si må ein mann med vit og hovsamt bruke.

Fortidas makt og innflytelse blir mindre i forhold til framtidas, (Fougner, 1993). Dette betyr også en erkjennelsesmessig endring i menneskets situasjon. Tradisjonelt er etikken i stor grad basert på fortidas hendelser. Historien og tradisjonene har hatt en avgjørende betydning. Det vil de fremdeles ha, men i mindre grad.

Etikken vil i større grad måtte bestemmes av hva som kan skje i framtida. Dette forsterkes av at utviklingen går så fort at framtida nå kommer raskere på oss enn det den gjorde tidligere.

Det betyr at de fleste av oss også kommer til å leve i framtidssamfunnet. Ansvar for framtida er derfor ikke bare et ansvar for våre barn, barnebarn og framtidas generasjoner. Det er også et ansvar for den framtid vi selv kommer til å leve i.

Hvem skal forme vår framtid? Hvem skal oppdra og forme personligheten til våre barn?

Vi har i dag store kunnskaper om hvordan mennesket formes og utvikles. De mest vidtgående teorier om hjernevask har vist seg å ikke være riktige. Men de mange eksemplene på hva enkelte religiøse sekter er i stand til å få sine medlemmer til å gjøre, viser at mennesket i stor grad er påvirkbart. Ims (1992) refererer et av Harald Ofstads forslag til hva som bør være en menneskerett i det moderne samfunn. Ims sier det slik:

"En av dem er rett til egen identitet. Nå er det mulig å manipulere vår personlighetsutvikling ved hjelp av moderne elektronikk, medikamenter og genetikk - uten at vi oppdager hva som foregår."

En ekspert er et menneske som har spesielle kunnskaper eller ferdigheter i forhold til folk flest. De kan være forskere, teknikere, funksjonærer eller faglærte arbeidere.

En fare i et høyt spesialisert samfunn, er at mange beslutninger overlates til eksperter når disse er de eneste som kan ta slike beslutninger på et godt grunnlag. Dette er ikke nødvendigvis noe uheldig, hvis beslutningen bare påvirker den situasjonen der beslutningen tas.

Men når ekspertenes beslutning kan ha store virkninger for andre mennesker eller samfunnet, kan faren være der. Utviklingen av teknologi og kunnskaper forøvrig, kan føre til ekspertvelder som kan være vel så farlige og ubehagelige system som mer tradisjonelle diktatur. Slike diktaturer kan også være vanskeligere å avsløre og bekjempe da de ikke synes så godt på overflaten.

Vi lever derfor i en etisk endringstid, en slags kontinuerlig etisk revolusjon, (Collier, 1989). Dette skyldes ikke først og fremst den normoppløsning vi er vitne til. Det er mer et resultat av at samfunnet er i ferd med å endre seg og at vi må utvikle vår etikk i samsvar med dette og de framtidige mulighetene og farene. Denne utviklingen gjør at vi alle må ta stilling til en rekke nye og ukjente problemstillinger som også kan involvere etiske vurderinger.

I tillegg gir den teknologiske utviklingen næringslivet mulighet til å påvirke viktige sider av samfunnsutviklingen også innenfor områder ingen hadde tenkt på da samfunnets institusjonsstruktur ble utviklet. Bloodgett (1989) sier det slik:

"Den eneste forsikring mot et gradvis forfall i moralen er den enkelte forretningsmanns egne idealer. Vi har alle (hvis vi ikke har, er det noe galt med oss) et ideal for hvordan næringslivet bør drives, hvordan vi helst ville like å oppføre oss og hvordan vi ønsker at andre forretningsfolk skulle oppføres seg. Det er ofte praktisk umulig å følge dette idealet fullt ut siden vi lever i en uperfekt verden. Men vi burde alltid være dette idealet bevisst, være villig til å gjøre noen ofre for det og være bevisst når vi avviker fra det." Det samme kan vel sies om oss alle, ikke bare om forretningsmenn.